I gamle dager var var det en kar som bodde på en liten øy som døde. Han ble plassert i en trekiste, og de fire bærerne plasserte kisten på tverre over færingen som skulle ro liket over til fastlandet der kirken lå.
Midtfjors begynte det å bli kraftige bølger, og før noen fikk sagt et sukk, forsvant kista over rekken og ble borte en stund i bølgene. Karene i båten fikk omsider kisten og lokket om bord, men liket var søkk borte. De satt og diskuterte hvordan de skulle skjule dette for å unngå skandale, og tilslutt bestemte dem seg for å fylle kisten med forkjellige ting som lå rundt omkring i båten, og holde tett om at liket var borte.
Begravelsen startet, og da var det fire karer som holdt på å få nervøst sammenbrudd da presten sier: – «Nå skal vi synge salme 164 i salmeboken: o salige stund uten like!»