3. mai 1897 kom Ole og Karine Halstensen fra Steinsundholmen til Bekkjarvik hvor de overtok handelsstedet. De bosatte seg og videreutviklet handelsstedet sammen med sine barn, og siden den gang har etterkommerne tatt godt vare på arven etter Ole og Karine.
100-års jubileumet for K. Halstensen A/S ble arrangert i Bekkjarvik 3. mai 1997. I den anledning laget jeg til et slektshefte og etterkommer-tre for alle etterkommere etter Ole og Karine Halstensen. Innholdet i dette heftet som jeg lagde i 1997 er basis for informasjonen under her. Disse sidene inneholder informasjon om etterkommere til Ole og Karine som er samlet og oppdatert med god hjelp fra alle etterkommere.
Jeg ønsker å holde informasjonen oppdatert, og dersom du finner feil/mangler så setter jeg stor pris på å få melding om dette til : Frode@AkkuratD.com
Forord til slektsheftet i 1997
Slektsgransking er et forunderlig fenomen. Så mange muligheter og så mye informasjon. En ting er å finne sine aner bakover i tid, en helt annen ting er å ta utgangspunkt i noen av forfedrene for så å gå fremover i tid – helt til i dag. Personregisteret blir da meget omfattende.
Etterkommere etter Ole og Karine Halstensen omfatter totalt 5 generasjoner frem til i dag. Tilsammen er det her registrert 735 personer hvor 488 er personer som er etterkommere i rett linje fra Ole og Karine. Differanse utgjør inngifte og deres foreldre.
Jeg har her tatt sikte på å samle alle etterkommere etter Ole og Karine Halstensen på en slik måte at vi alle skal finne oss selv igjen. Dette betyr at eksempelvis at mann og kone har etternavn slik det brukes (typisk slik det står i telefonkatalogen), og ikke slik man normalt kanskje ville gjøre ved slektsgransking – nemlig at fødselsnavnet beholdes.
Kildene til registreringsarbeidet var i utgangspunktet Austevoll Gard og Ætt bøkene, men det aller meste av informasjonen har kommet direkte fra dere alle sammen, nemlig etterkommerene. Jeg vil derfor rette en stor takk til alle som har supplert data om navn, datoer og familier, og ikke minst bilder. Det har blitt mye telefoni, telefakseri og breveri, men jeg håper at ingen har fått varige mén og at resultatet står i stil med innsatsen som alle sammen har vist. Tusen takk for hjelpen.
God slektslesing.
Med Hilsen
Frode Dyrdal
Stavanger, April 1997
Slekten etter
OLE og KARINE HALSTENSEN
Ole og Karine
Ole Halstensen f. 02.03.1848, d. 28.02.1938 – gravlagt: Bekkjarvik, gift 1875 i Hardbakke Kirke med, Elisabeth Karine Halstensen (f. Hardbakke), f. 11.12.1851 – Solund, d. 29.12.1918 – gravlagt: Bekkjarvik.
Barn:
Hans Bertin Halstensen
Carl Johan Halstensen
Karin Oline Fagerbakk (f. Halstensen)
Georg Halstensen
Andreas Emil Halstensen
Olaf Alfred Halstensen
Det finnes også omtalt at Ole og Karine hadde tilsammen 7 barn, hvor det ene barnet ikke ble årsgammelt. Det har imidlertid ikke blitt funnet annen informasjon om dette siste barnet (ref bygdeboken i Sogn og Fjordane).
Ole kom fra Stamneshella, Osterfjorden. Smien hans står fremdeles på Stamnes.
Ole Halstensen var født på Stamnes i Bruvik. Han kom fra en familie som hadde det trangt økonomisk og barna måtte hjelpe til. Den høsten Ole var 15 år gammel fikk han hyre på et seilfartøy som dro Lofoten. Da han kom tilbake våren etter, reiste han til Salhus for å gå i smedlære. Mens han gikk i lære, arbeidet han i smia på fritiden. Salg av det han lagde der gjorde at han tjente noen ekstra daler.
19 år gammel var han ferdig med læretiden som smed, og fikk plass som svenn i smedfirmaet Flom i Alverstraumen. Etter å ha arbeidet her i 2 år, startet han sin egen smedforretning i Bruknappen. Her ble Ole Halstensen kjent med mange sulinger og det var mange som stakk innom smeden på Bruknappen for å få noe smidd enten det var nye ting eller reperasjoner. Mens han drev smia på Bruknappen fikk han vite at handelsstedet Steinsundholmen i Solund skulle selges. Han tok turen til Steinsundholmen og kjøpte stedet. Han hadde da vært 4 år på Bruknappen.
Kjøpekontrakt ble undertegnet 29.01.1874. Skjøte ble satt opp og tinglest 11.05.1874, men det er datert 1875. Skjøtet hans er et auksjonsskjøte fra 1871, for Johannes Nessa hadde ikke fått skrevet skjøte.
Steinsundholmen satte nye og større krav. Ole Halstensen var smed av fag, mens handel hadde han ikke særlig greie på. Skrivekunsten var det heller ikke rart med. Men han var ikke av de som gav opp og hadde stor tro på at han skulle beherske det å være handelsmann. Selvtillit og pågangsmot var ikke mangelvare hos Ole.
Smedforretningen på Steinsundholmen drev han med 2 svenner og 2 læregutter. Den ene svennen var broren til Ole, Johannes. Ole ble også snart kjent med Ole Berntsen Hardbakke. Ole og Ole ble gode venner, og Ole Halstensen hadde god rådgiverhjelp i sin venn Ole Berntsen. I tillegg hadde Ole Berntsen en søster – Karine. Karine var et arbeidsjern på lik linje med Ole Halstensen. Hun tok på seg å styre huset for Ole, og det ene førte tydeligvis til det andre. Ole og Karine giftet seg 3 år etter at Ole kom til Steinsundholmen.
Ole og Karine var et ektepar som utfyllte hverandre i hverdagen. Ole arbeidet i smien om dagen og drev mye med fiske om natten. Han kunne gjennom lange perioder ha en sammenhengdende arbeidstid på opp mot 20 timer i døgnet. Karine styrte butikken og passet hjemmet. Hennes arbeidstid var ikke stort kortere enn hans.
Begge to var unge med pågangsmot og utholdenhet som få, kjærligheten blomstret, de levde et lykkelig samliv, og samarbeidet godt om de daglige oppgaver .
Ett år etter at de giftet seg (1876) fikk de det første barnet – Hans Bertin. Etterhvert økte barneflokken med Carl Johan, Lina (Karin Oline), Georg, Andreas og Olaf.
Hans Bertin begynnte å hjelpe sin mor i butikken allerede da han var 12 år gammel. Ved konfirmasjonsalderen var Hans en dyktig butikkgutt, som ofte overtok morens plass i forretningen når det trengtes.
Carl Johan hadde interesse for smedarbeidet og var med i smien fra han var ung gutt. I 18 års alderen var han fullt utlært smed. Men Carl Johan syntes det var for små fremtidsutsikter å gå hjemme med smedarbeidet, og da Georg reiste til sjøs ville Carl Johan også dra til sjøs. Dette hadde foreldrene meget i mot (1. verdenskrig).
Lina var blitt en god hjelp for moren både i husarbeidet og etterhvert i butikken. Det ble lettere for foreldrene etter hvert barna vokste til.
Georg reiste til sjøs da han var 15 år. Det var da Ole og Karine forstod at skulle de holde barna tilbake, måtte de finne bedre arbeidsmuligheter for seg selv og barna. På Steinsundholmen ble det for liten plass og for få fremtidsutsikter for barna. De måtte finne et annet og større sted.
Ole og Karine så på mange handelsplasser som skulle selges, men fant ingen de var tilfreds med. Helt til de en dag leste at «Landhandleriet Bekkjarvik i Fitje» skulle selges. Ole og Karine reiste straks til Bekkjarvik, og var enige om at dette måtte være rette stedet for dem. Kjøpekontrakt ble underskrevet 14.10.1896. Selgeren var Wilhelm Meyer Bøschen. Prisen var kr. 16.000,-.
Etter avtalen overtok Ole og Karine Halstensen Bekkjarvik 03.05.1897. De flyttet dit med barna Carl Johan 18 1/2 år, Andreas 13 1/2 år og Olaf 10 år. De hadde også med seg to tjenestejenter, Johanna og Tilla Ravnø, og en dreng, Andreas Dumben. Hans og Lina ble igjen på Steinsundholmen for å styre forretningen der. Mens Georg var til sjøs.
Lina er meldt flyttet i 1904 fra Stainsundholmen. Hun flyttet da også til Bekkjarvik.
Da Ole og Karine Halstensen kom til Bekkjarvik var det en liten brygge for småbåter og not båter. Rutebåten kunne ikke legge inntil kai i Bekkjarvik men den ble ekspedert fra robåt. Også andre større fartøy måtte ankre opp ute i sundet.
Våningshuset var på to fulle etasjer og loft, det var ca 30 alen langt og 20 alen bredt. I sjøkanten stod to sjøhus. Det største var et gammelt tømmerhus i to etasjer, som hadde blitt brukt til kormlager. Det andre sjøhuset hadde tidligere vært brukt til brennevinsshandel, men selv om hyllene og disken fremdeles stod der, var det forlengst slutt med brennevinshandelen når Ole og Karine overtok. Hvert av sjøhusene hadde en grunnflate på ca 20 ganger 12 alen.
Butikken lå ved siden av våningshuset (skimtes til venstre på bildet). Dette hadde vært et vilkårshus, men den tidligere eieren flyttet butikken fra våningshuset og til dette huset.
På baksiden av våningshuset lå et bakeri, og enda lenger bak lå fjøs og låve, smalehus, en gammel smie samt potetkjeller. I Jutehola (200-300m sør for Bekkjarvik) var det også et båtnaust som tilhørte handelstedet.
Det var et yrende liv i Bekkjarvik og særlig om vinteren. Sildefiskerne kom seilende når de skulle til eller fra vårsildfisket ved Haugesund. Bekkjarvik var kjent for sin gode havn, så de fleste tok opp her for å overnatte. De første årene etter 1897 hendte det at det overnattet opptil et par hundre mann. En overnatting kostet den gang 10 øre, og da måtte man stille med sengetøy selv.
De første årene etter at Ole og Karine overtok Bekkjarvik, slo også torskefisket godt til ved kysten utenfor. Fra Bekkjarvik seilte de på åpen storbåt til Stolmen og kjøpte opp fisk som så ble saltet når de kom tilbake til Bekkjarvik. Dette fisket varte i omtrent 5 år før det tok slutt.
Etterhvert ble det både utvidelser av landhandelen og dampskips-ekspedisjonen. Senere ble det også bygget kai slik at man slapp de, til tider, strabasiøse roturene ut til rutebåten i sundet.
I 1909 overlot Ole og Karine virksomheten til tre av sønnene. Hans, Andreas og Olaf Alfred. Olaf Alfred solgte sin del.
De hadde drevet både handel og jordbruket godt fram og hadde blitt en velstands familie. Hans og Andreas overtok driften med skøyte fra 1915 for 8000 kr. De økte og la delvis om driften. Det var for det meste sild, fiskehandel og dertil fiskedrift og kommisjons-virksomhet, som ble drevet. Brødrene delte driften mellom seg slik at Hans styrte posten, dampskipsekspedisjonen og krambuhandel, mens Andreas styrte silde/fiskehandel og kommisjons-virksomheten. Postopneri fikk de i 1908 og telefon i 1912.
I 1920 satte Norsk Engelsk Mineral Olje Selskap opp tankstasjon. En tank tok 400 fat olje. Her kunne fiskebåter og andre fartøy få olje. Bekkjarvik var da en av de største handelssteder ved kysten i Hordaland.
Allerede i 1912 ble det sendt fiskefartøy til Island og det gikk bra. I 1931 ble det sendt 5 fiskefartøy med over 40 mann til Island.
I 1922 kjøpte de også på Salthellen av Hans Olsen Salthellen for kr. 30.000. Etterhvert flyttet Olaf Alfred med familien til Salthella og drev landhandelen der. Det var broren til Olaf Alfred, Andreas, som hadde skøyte på Salthella, helt til Ingvard Alfred (sønnen til Olaf Alfred) overtok driften og fikk skøyte her.
I Bekkjarvik ble det startet tønnefabrikk hvor 8 mann arbeidet. Det ble drevet sildesalteri vinter og vår, 30 mann kunne være sysselsatte. Sild ble saltet i store sementbinger, hver på 400 tønner. Transport av sild skjedde med egne fartøy, Sverige, Russland og Tyskland. Bekkjarvik ble besøkt jevnlig av fartøy, motorfartø og dampskip som henter eller fører last (olje, salt, sild, fisk, laks, hummer) eller kommer inn for å få vann, skipskost og annet.
Kaiene ble modernisert slik at både rutebåter og andre kan leggja til. Det ble og lagt skinner over kaiene slik at lasting og lossing gikk raskt og sikkert.
Mye tid og penger ble ofret på skogplanting og de nakne bergknausene rundt Bekkjarvik ble forandret til grønne og trivelige skoglunder av gran og furu. Brødrene Halstensen med familier hadde stor framgang i alt de foretok seg. Barna og senere etterkommere til Ole og Karine har siden fulgt opp forfedrenes stil når det gjaldt dyktighet og arbeidsomhet som forretningsdrivende.
Bilder fra Bekkjarvik
