Filmen Bohemian Rapsody hadde premiere i 2018 og vi gikk for se den. Den var etter mitt skjønn en liten perle, og derfor jeg ble umåtelig skuffet over Stavanger Aftenblad sin følelsesløse og kalde anmeldelse (selv om den forsåvidt var positiv). Filmkritikere etter Arab blir aldri som Arab. Derfor skrev jeg en hyllest til filmen og til Arab. 3. november 2018 skrev jeg derfor min anmeldelse etter kinobesøk.
Av og til savner jeg Arab inderlig dypt fordi han beskrev det slik det var og på en måte som lot en gjenoppleve det hele. Dagens anmeldere skriver like interessant som en brøytepinne langs suleskardveien – høytravende, tynt og bare bambus.
Premieren i går var så elektrisk at Lyse vurderer å koble den til strømnettet. Det er selvfølgelig en pinnekjøttfaktor her også. Queen har ikke vært på maten hver eneste dag de siste 10-15 år siden mp3 slo gjennom og gav onkyoen her i huset et støvlag som kvalifiserer for å bli innlemmet i norsk folkemusuems samling over stabbursmus, hybelkaniner og andre husdyr. Queen er bare helt rått. Streaming har gitt oss mye men dagens ungdom har mistet muligheten til å kunne tørke håret foran basselementer som gjerne kunne ha stått på startstreken i 3sjøers.
I går fikk jeg helt flashback på alt dette. Det var en deilig gjennomført film med Queen. Det at de har låter som fremdeles fenger – sier alt. Hele kinosalen er engasjert. Vi ler og smiler fordi det er bra musikk og skuespill.
Det satt et par bak meg og de snakket mer enn alle skuespillerne tilsammen. Det var som å ha Bjørge Lillelien på øret. Det er jo sjarmen med å gå ut blant folk, og den sjarmen vises på lerretet også.
Vi koser oss og ler «I pity your wife if you think six minutes is forever» når de fikk motbør fordi sangen var for lang til radiostandarden som var 3 minutter.
Vi griner en skvett alle mann når vi ser sårheten som ligger bak, «pakkis» fra India og Zanzibar, utstående tenner og aller mest kjærlighetshistoriene om den evige, den korte, den fraværende og den smittende kjærligheten «any way the wind blows».
Filmen balanserer perfekt mellom fakta og slik vi tror Farrokh Bulsara levde og tenkte og følte. Men til syvende og sist er det musikken.
Jeg angrer umiddelbart og gjennom hele filmen at jeg har hørt på andre ting enn Queen opp gjennom årene. Dette er storslått.
Terningkast er nytteløst – skalaen blant terninger er for snever. Selv pratmakerne på raden bak liker dette og det var bare såvidt de husket å ta med seg gåstolene der de hompet opp trappene på vei ut etter en litt uvanlig god filmopplevelse.
Helt konge og helt Queen!