Skrevet av D som et innlegg i debatten som verserte rundt hvordan man skal forholde seg til idrett og barn. Det har vært mange lange diskusjoner om topping av lag allerede fra 13 års alderen. Jeg tenker – keep it simple. Heia oss!
Enten barn skal vinne før de er 13 eller ikke mens de eventuelt hyler i seg olympiatroppens astmacocktail på vei opp altergangen hvor de blir konfirmert inn i verdensmesterskapet for engasjerte foreldre i ren sympati med at el bilenes avgiftsregime endres i neste års statsbudsjett uten at noen stiller spørsmål med leteboring i sørlige nordsjøen hvor avstanden til millioner av folks bosted er så kort at problemstillingen i barentshavet ikke engang kan måles i lysår.
Det er mye tåkeprat, og barne- og ungdomsidrett er nå så komplisert at selv vekstrestriksjonen i laplace transformasjoner kan fjernes uten at lineariteten blir borte.
Vi kan alle gjøre det litt lettere ved å sette litt mer pris på det barn, ungdom og foreldre gjør uansett alder, evner, fortid eller antatt/ønsket fremtid.
Si litt mer «Heia heia»!
Si til trenerene hvor glad vi er for at de påtar seg å trene barn og unge. Heia, heia!
Si til de som skal bli verdensmester, at de er jammen på god vei hver gang de scorer og river av seg drakta i beste Ronaldo-stil. Heia, heia!
Si til de som har fått drakt bare for få å seg litt frisk luft rundt 16 meteren, at jammen ser de bra ut i den drakten og at det er lurt å beholde den på selv om laget scorer. Heia, heia!
Statistisk sett blir ingen av dem hverken verdensmestere eller inaktive stuegriser som sliter med å skifte kanal. De blir sannsynligvis helt normale alle sammen.
Noen er gode med ball, andre uten, ingen er like. Noen trenere er gode på presise sosialdemokratiske valg, andre på topping, ingen er like. Alle blir bedre og har det mer gøy hvis det blir en noe mer positiv holdning til all innsats. Det fortjener alle barn og unge samt trenere og lagledere.
Heia!
Enkelt.